Flytt 22. juli-markeringen ut av kirken
Oppdatert: 8. okt.
Jeg er ingen kirkegjenger. Likevel er Oslo domkirke kanskje den kirken jeg har vært oftest i som voksen, rett og slett fordi det er der den offisielle 22. juli-markeringen har fortsatt år etter år.
Jeg har ikke gått dit fordi kirken er mitt rom. Jeg har gått dit fordi det er der markeringen har vært og sånn var det i år også.
Tidligere på dagen sto jeg sammen med mange andre i Regjeringskvartalet. Det var sol og blå himmel, roser ved Faldbakkens minnested og et alvor på plassen som kjentes i kroppen. Helene Bøksle fremførte musikken terroristen misbrukte i 2011, og tok den tilbake foran oss alle. Jeg sto der med tårene rennende og kjente på styrken i fellesskapet.
Da de 77 navnene ble lest opp, slo det meg igjen hvor uutholdelig lang tid det tar å lese opp navnene på 77 mennesker som ikke er her lenger.
Det var vondt og samlende på samme tid. Vi sto i et offentlig rom under åpen himmel, og ingen trengte å tilhøre noe bestemt for å høre til.
Så gikk mange av oss videre til Domkirken.
Også der var det vakkert. Å synge «Til ungdommen» sammen betyr mye for mange av oss. Lystenningen var sterk, og talene satte ord på noe mange av oss satt med denne dagen: sorgen, alvoret, fellesskapet og ansvaret for å ikke glemme. Kongeparet var der, sammen med statsråder, etterlatte, overlevende og mange av oss andre berørte som bærer 22. juli med oss.
Men selv om jeg følte meg velkommen, var jeg likevel veldig tydelig gjest. Jeg var ikke en som hørte til på ordentlig.
Jeg tror ikke på en gud, og jeg deler ikke kirkens tro. Selvsagt kan jeg fortsatt bli berørt av musikken, stillheten og alvoret i et kirkerom. Jeg er oppvokst i Norge, med kirken som en selvfølgelig del av kulturen rundt meg. Jeg kjenner salmene, benkeradene og kodene.
Likevel er det ikke til å komme bort fra at når den offentlige markeringen av en nasjonal tragedie får form av en gudstjeneste, så føler jeg meg både innenfor og utenfor på samme tid.
Det finnes en forskjell på å kunne delta og å kjenne at seremonien også er laget for deg.
Biskopen, prestene og de andre i Domkirken gjorde ikke noe galt. En kirke holder gudstjenester. Det er deres form. Den norske kirke skal selvsagt få åpne dørene for dem som finner trøst der.
Spørsmålet mitt er rettet mot det offentlige: Hvorfor står en minnegudstjeneste fortsatt så sentralt i programmet når regjeringen inviterer til nasjonal markering av 22. juli?
Etter grunnlovsendringene i 2012 har vi ikke statskirke på samme måte som før. Selv om den norske kirke fremdeles står i en særstilling, så har vi ikke én religion som alle borgere kan forventes å samles i. Likevel virker det av og til som om vi fortsatt har statskirken i ryggmargen når nasjonen skal sørge.
Jeg så meg rundt i kirken og lurte på hvor mange i rommet som ville svart ja dersom noen spurte dem om de tror på Gud. Jeg vet ikke svaret. Jeg vet bare at 22. juli rammet på tvers av tro, livssyn og tilhørighet.
På Utøya var det unge mennesker med ulik bakgrunn. Noen var kristne, noen var muslimer, noen var humanetikere, noen var ateister, og mange hadde trolig ikke noe tydelig forhold til tro i det hele tatt. Utøya var, og er heldigvis fortsatt, et fellesskap med høyt under taket. Når vi minnes dem som ble drept der, bør rammen speile nettopp det.
For hva om vi heller hadde hatt den felles minnemarkeringen i Oslo rådhus?
Oslos storstue er et av de vakreste offentlige rommene vi har. Der kunne kongeparet, statsråder, etterlatte, overlevende, AUF, arbeiderbevegelsen og alle vi andre berørte samlet oss. Vi kunne sunget «Til ungdommen» sammen. Vi kunne hørt musikk, taler og ord om håp, samhold, demokrati og ansvar. Vi kunne tent lys og kjent på fellesskapet.
Ingenting av dette krever et alter.
Verdigheten ligger ikke i at markeringen skjer i en kirke. Den ligger i alvoret, i styrken ved å stå sammen, i menneskene som samles, i historien vi nekter å glemme, og i navnene som leses opp.
Kirken kan fortsatt ha gudstjeneste for dem som ønsker det. Andre tros- og livssynssamfunn kan ha sine samlinger. Jeg ønsker meg bare ikke mange parallelle markeringer der vi deler oss etter tro og livssyn.
Jeg ønsker meg én felles offentlig markering som er livssynsåpen fra start.
Vi liker å si at Norge er et livssynsåpent samfunn. Da må også de nasjonale ritualene våre tåle et kritisk blikk. Når sorgen er felles, bør rammen være felles nok til at alle kan kjenne seg hjemme der.
22. juli tilhører ikke én trosretning. Dagen tilhører de drepte, de overlevende, de etterlatte, familiene, AUF, arbeiderbevegelsen og det norske demokratiet. Den tilhører oss alle, helt uavhengig av tro og livssyn.
Vi trenger fortsatt å samles denne dagen. Vi trenger musikken, ordene, rosene, lysene, stillheten og klemmene. Vi trenger ritualene.
Nettopp derfor bør den felles rammen være livssynsåpen.
Neste år håper jeg den offentlige 22. juli-markeringen kan være like høytidelig og like vond og vakker på samme tid.
Bare enda mer inkluderende.
