Nytt livsynsåpent seremonirom i Mosjøen

Hurra for Mosjøen!

For en liten stund siden var jeg i Mosjøen for å avslutte et prosjekt jeg har fått lov til å være med på gjennom det siste året. Det begynte ganske konkret: Mosjøen Begravelsesbyrå hadde et lokale, og et ønske om å gjøre noe mer ut av det. De ville skape et livssynsåpent seremonirom, altså et sted der mennesker kan samles til gravferd og avskjed, uavhengig av om de tror på Gud eller ikke, om de tilhører et annet tros- eller livssynssamfunn enn Den norske kirke, eller rett og slett ikke passer så godt inn i noen av boksene.

Og vet du hva jeg liker aller best med dette? De gjorde det!

De snakket ikke bare om behovet, eller sa at “noen burde gjøre noe”. De brettet opp ermene, satte i gang arbeidet og åpnet dørene.

Min rolle har vært å bidra med faglig sparring underveis, utvikling av konseptet deres, sette dette inn i en større livssynsåpen sammenheng og hjelpe til med å løfte samtalen fra “vi har et rom” til “hvordan møter vi egentlig mennesker når livet skjer?”

For rundt dette konkrete rommet begynte nemlig en større samtale. Vi inviterte inn kommunen, folkevalgte, helse- og omsorgstjenester, frivilligheten, kirken, Human-Etisk Forbund, gravferdsbransjen og andre lokale krefter. Plutselig handlet det ikke bare om hvor en begravelse kan finne sted, men om hvordan et lokalsamfunn kan møte mennesker når noen dør, når en familie sørger, når en krise rammer, eller når mennesker trenger ritualer, fellesskap, noen å snakke med eller et sted å samles, uten at kirken nødvendigvis er riktig sted for dem.

For ja, livssynsåpenhet handler selvfølgelig om gravferd og seremonirom, og det vet du at jeg maser mye om. Men det handler også om mye mer.

Det handler om hva som skjer når du kommer på sykehuset etter en ulykke, og noen automatisk spør om de skal hente presten, uten først å spørre hva som faktisk er riktig for deg.

Det handler om foreldre som står i en dramatisk fødsel, der et barn er født altfor tidlig og ingen vet hvordan det skal gå, og spørsmålet som kommer, er om de ønsker nøddåp, som om det er det eneste naturlige alternativet.

Det handler om NAV, helsevesen, skole og sykehjem, der mennesker er hele seg, ikke bare en diagnose, en søknad, en sak, et romnummer eller et personnummer.

Og det handler om at vi ikke kan se på mennesker hva de tror på, hva de ikke tror på, hva de trenger, eller hva som gir mening for dem. Vi kan ikke se det på hudfarge, navn, språk, klær, familieform eller hvor “norsk” noen virker. Vi kan ikke anta at alle med norsk navn vil ha prest, og vi kan heller ikke anta at alle med hijab, mørk hud eller et annet morsmål enn norsk trenger noe helt annet.

Vi må spørre. Og så må vi ha kompetanse nok til å møte svaret vi får.

Det er egentlig det jeg har kokt mye av dette arbeidet ned til: Ikke anta. Spør. Ha kompetanse til å møte svaret. Og ha alternativer.

For det holder ikke å si “hva er riktig for deg?” hvis vi ikke vet hva vi skal gjøre når svaret kommer. Da trenger vi ansatte i kommunen, helsevesen, NAV, skoler, sykehjem, beredskap og gravferdsbransje som kjenner alternativene, vet hvem de kan kontakte, og forstår at livssyn ikke er et lite tillegg til livet, men noe som kan bli veldig viktig når livet er sårbart.

Det kanskje fineste i Mosjøen var å se hvor mye som allerede finnes der. Folk som bryr seg. Frivillige som stiller opp. Fagfolk med masse kompetanse. Et lokalsamfunn med ressurser, ideer og vilje til samarbeid.

Noen ganger handler utvikling slett ikke om å finne opp alt på nytt, men om å se hva som allerede finnes, koble folk sammen, stille litt bedre spørsmål og våge å lage alternativer som faktisk passer flere. Det var noe av det jeg fikk bidra med i Mosjøen, og det er akkurat sånne prosesser jeg har lyst til å gjøre mer av.

Tenk om det ble en selvfølge over hele landet!

At du kunne bo hvor som helst i Norge og vite at du ville bli møtt som den du er. At du ikke måtte passe inn i én bestemt tradisjon for å få en verdig avskjed. At de ansatte i kommunen din visste hvilke muligheter som fantes. At kirken fortsatt kunne være det riktige stedet for dem som ønsker det, samtidig som det fantes gode alternativer for alle andre.

Tenk om det ble en selvfølge at vi ble litt flinkere til å spørre hverandre om noe så enkelt som: Hva er riktig for deg?

Det er egentlig dét et livssynsåpent samfunn handler om. At flere får plass, og at vi som samfunn blir bedre til å møte mennesker uten å presse dem inn i en form de ikke kjenner seg hjemme i.

Så i dag sier jeg: Look to Mosjøen. 💜

Og hvis du leser dette og tenker at “dette burde vi også snakket om i vår kommune”, så kommer jeg gjerne. Jeg holder foredrag, leder samtaler og hjelper kommuner og lokale aktører med å gjøre livssynsåpenhet litt mindre teoretisk og mye mer praktisk.

Tenk om vi fikk til mer av det. I Mosjøen, i Oslo, i Alta, i Bergen, i bygda di, i kommunen til moren din og over hele Norge.

Det hadde vært noe, det.

Varm hilsen

Linda 💜

P.S. Hvis du vil lese mer om hvorfor dette betyr så mye for meg, og om hvilke valg du faktisk har når noen dør, finner du mye mer i boka mi Farvel på din måte. https://www.lindaronold.no/boksalg