Hurra for Mosjøen! Her skjer det noe vi alle kan lære av
Regjeringen har en strategi for et livssynsåpent samfunn fram mot 2030. Den handler blant annet om lokaler og tjenester, kompetanse, samarbeid og beredskap. Alt dette er viktig, men det er først når de store ordene møter hverdagen i en kommune at vi ser hva livssynsåpenhet faktisk betyr for mennesker. Det er derfor jeg har lyst til å rope et lite hurra for Mosjøen.
Der startet det ganske så konkret. Mosjøen Begravelsesbyrå hadde et rom og et ønske om å utvikle det til et tydelig livssynsåpent seremonirom, et sted der mennesker kunne ta farvel på en måte som stemmer med deres egen tro, ikke-tro, livssyn, verdier og familie. Jeg har det siste året fått være med som ekstern rådgiver og konseptutvikler i arbeidet.
Underveis vokste perspektivet. For hvis vi først spør hvordan vi skal sikre reelle valg når noen dør, kommer fort flere spørsmål. Vet innbyggerne hvilke muligheter de har? Kjenner ansatte i kommunen til alternativene? Hvordan møter vi mennesker med ulik tro og livssyn når noen sørger, når en krise rammer eller når noen trenger støtte? Og hvordan sørger vi for at kommune, frivillighet, tros- og livssynsaktører og andre som allerede gjør mye godt, faktisk kjenner til hverandres arbeid?
Da ordfører Rune Krutå klippet snoren 29. september, var det derfor også starten på en større lokal samtale. I tillegg til den offisielle åpningen holdt jeg et innlegg for de fremmøtte om hva livssynsåpne begravelser er, hvilke valg vi faktisk har, og hvorfor vi bør snakke mer om døden før vi må. Dagen etter samlet vi rundt 20 deltakere, blant annet folkevalgte, kommunale ledere, representanter fra helse, omsorg og palliativt arbeid, frivillighet, kirke og gravplassforvaltning, Human-Etisk Forbund og gravferdsbransjen. Jeg holdt foredraget «Livssynsåpent samfunn i praksis, fra strategi til lokal virkelighet» og ledet deretter en panelsamtale mellom flere av deltakerne.
Det som kom fram i den samtalen, synes jeg er noe av det mest interessante ved hele prosjektet. For det viser seg at Vefsn kommune allerede har mye på plass. Det finnes dyktige fagfolk, sterke frivillige miljøer, gode tilbud og mange mennesker som bryr seg. Samtidig ble det tydelig at de ikke alltid vet nok om hverandre. Flere satt igjen med den samme erkjennelsen: Vi må få bedre oversikt, snakke mer sammen og få dette inn i tydeligere rutiner og systemer. Fordi et livssynsåpent samfunn handler om gravferd, ja, men det handler også om sorg, beredskap, helse, omsorg, informasjon, kompetanse og hvordan mennesker blir møtt når livet er sårbart.
Etter besøket skrev jeg om dette i nyhetsbrevet mitt under overskriften «Hurra for Mosjøen!». Kort tid etter fikk jeg svar fra en lokalpolitiker på Sørlandet. Hun beskrev det som et godt eksempel på hvordan kommuner utvikler Norge, og ville dele teksten som «ukas oppmuntring» i sitt eget nyhetsbrev om lokaldemokrati. Det gjorde meg skikkelig glad. For her satt en lokalpolitiker helt sør i landet og lot seg inspirere av noe som hadde begynt med et begravelsesbyrå og et seremonirom i Mosjøen. Det var da jeg tenkte: Look to Mosjøen.
Her har dere klart å skape et konkret eksempel på hvordan et livssynsåpent samfunn kan vokse fram lokalt, nærmest nedenfra, gjennom innsats, aktivt samarbeid og at mennesker faktisk setter seg rundt samme bord og begynner å snakke sammen. Nå blir det som skjer i Mosjøen allerede fanget opp langt utenfor Helgeland, som noe andre kan hente inspirasjon fra og lære av. Det synes jeg alle helgelendinger kan være både glade for og litt stolte av.
For i Mosjøen har store ord om et livssynsåpent samfunn faktisk blitt omsatt til handling. Det begynte med et rom og et lokalt initiativ, og har utviklet seg til samarbeid, nye forbindelser og en større samtale om hvordan vi møter mennesker når livet skjer.
Hurra for Mosjøen.
